Would you be open to a brief 20-minute call?

Posten min har blitt forelsket

I det siste har innboksen min oppført seg merkelig. Ikke på den vanlige måten – feilmeldinger, en bruker som lurer på hvorfor Conductor ikke vil starte, en pull request fra noen jeg aldri har møtt. Nei. I det siste har det kommet brev fra folk som vil gi meg penger.

Og de er rørende like. Omtrent slik:

My name is NN from XX. I came across Elyra and Elyra Conductor and was genuinely impressed by what you are building. We invest in seed-stage companies and I would love to explore whether there is a fit. Would you be open to a brief 20-minute call?

Genuinely impressed. Hver eneste én. Med nesten identisk ordstilling. Jeg begynner å mistenke at det finnes en mal et sted, og at jeg er felt nummer 4 i et regneark som heter outreach_q2.xlsx.

Litt kontekst: pengene flyter

For å være rettferdig – timingen er ikke tilfeldig. 2026 er et underlig år for kapital. AI sugde til seg nær halvparten av all venturekapital i verden i fjor, opp fra rundt en tredjedel året før. Første kvartal i år ble et rekordkvartal: noe i nærheten av 300 milliarder dollar ble øst inn i oppstartsselskaper globalt, det aller meste av det med tre bokstaver i pitchen.

Når så mye penger leter etter et hjem, begynner de å banke på dører de aldri ville funnet for to år siden. Inkludert en dør i Bergen, der det bak sitter en terminal-først CLI som ikke engang har sine egne API-nøkler – du tar med dine egne. Elyra er, for å si det forsiktig, ikke OpenAI. Det er et ærlig lite verksted. Men det holder visst nok å ha «AI» i README-en for at postbudet skal bli forelsket.

Hva ser de egentlig?

Her er det jeg ikke helt får tak på. De samme fondene som nå sender meg varme brev, er nemlig i ferd med å sile bort det de kaller «thin AI wrappers» – produkter hvis eneste forsvarsverk er litt promptmagi oppå en åpen modell. Investorene har blitt mer kresne, leser jeg, ikke mindre.

Så enten har noen faktisk satt seg ned og lest gjennom hva Elyra og Conductor er (smigrende), eller så kaster de garnet så bredt de bare kan og håper noe biter på (mindre smigrende). Jeg er redd det stort sett er garnet. Tjue minutter ganger tusen utviklere er tross alt en billig måte å lete etter den ene som blir til noe.

Jeg har ærlig talt ikke bestemt meg for om jeg skal være smigret eller telle sølvtøyet.

Og ikke én nordmann

Og så det du kanskje allerede har gjettet: ikke én av henvendelsene er norsk. Litt typisk?

Det er nesten for godt til å være sant som nasjonalkarikatur. Verdens kapital finner veien til en innboks i Bergen, men naboen lenger inn i fjorden vil først vite om det går med overskudd, om jeg har skikkelig omsetning, og om jeg har vurdert å bare skaffe meg en grei jobb. Norske investorer er kjent for å sitte litt på gjerdet – de dekker omtrent en fjerdedel av kapitalbehovet i vekstfasen her hjemme, mens svenskene dekker nesten halvparten av sitt. Til og med danskene har begynt å «invadere» de norske emisjonsrundene mens vi nøler.

Jeg sier dette med kjærlighet, for det er mitt eget folk. Vi er et forsiktig, lommebok-konservativt og dypt fornuftig lite land – og jeg er like skyldig som alle andre. Men det er noe fint komisk i at man må til den andre siden av kloden for å finne noen som «genuinely» tror på et hobbyprosjekt fra Vestlandet.

Så hva gjør jeg, da?

Jeg bygger fordi jeg liker å bygge. Det er litt som en møbelsnekker som plutselig får fremmede på døra som vil kjøpe hele verkstedet – høvelbenk, spon og det halvferdige skapet – før skapet engang står ferdig. Det er smigrende. Men det er også litt på siden av poenget.

For en «brief 20-minute call» er aldri tjue minutter. Det er begynnelsen på en historie du forteller om deg selv, et sett forventninger, en klokke som begynner å tikke mot en exit om syv år. Og hele sjela i Elyra – ditt eget oppsett, dine egne nøkler, ingen innlåsing, personvern først – er ærlig talt vanskelig å forene med noen som først og fremst skal hente ut en avkastning.

Jeg er ikke prinsipielt mot penger. Penger er flott. Penger er husleie og kaffe og tid til å skrive kode i stedet for fakturaer. Men det kanskje sunneste man kan gjøre i et overopphetet år, er å fortsette å bygge stille og rolig på sitt eget.

Så jeg tror jeg beholder verkstedet litt til. Og neste gang NN fra XX skriver at de er genuinely impressed, skal jeg svare like genuint: «tusen takk, men jeg har det fint som jeg har det.» Helst på norsk.

Noen må jo gjøre det.

Elyra
Elyra Conductor