Når storebror ble lillebror: Høyre ved utgangen av august 2026

Det regner i Bergen, den politiske høsten har så vidt slått av sommerferiemodus, og et sted i Oslo sitter det noen mennesker og ser på tall de helst ikke ville sett.

La meg begynne med det som ser ut som en gladsak: borgerlig side har hatt flertall på NRKs partimålinger sammenhengende siden november 2025. Ni målinger på rad. Valgforskerne kaller det en trend, ikke en tilfeldighet. Om det hadde vært valg nå, ville regjeringen Støre mistet flertallet sitt.

Og hva gjør Høyre midt i dette borgerlige medvindsværet?

Leverer årets svakeste måling.

Det er der vi må begynne, for det er hele saken i miniatyr: Høyre vinner blokken og taper seg selv.

Først tallene, for de er ganske brutale

Jeg skal ikke plage deg med et regneark, men noen holdepunkter fra august 2026:

• NRK/Norstat: Høyre 14,7 prosent. Det er faktisk opp fra en bunnotering på 13,8 i juni. Når 14,7 er den gode nyheten, sier det litt.

• Snittet av alle målinger (PolitPro, per 21. august): Frp rundt 30, Ap rundt 22,6, Høyre rundt 15.

• Nettavisens InFact-måling: Frp 32, Ap 24,5. Frp er altså mer enn dobbelt så stort som Høyre. Det har vært tilstanden mer eller mindre hele året.

• Stortingsvalget i fjor: 14,6 prosent og 24 mandater. Det dårligste valget på tjue år.

Så: Høyre ligger stort sett akkurat der de landet på valgdagen i september 2025. Ingen sluttspurt. Ingen krisefall heller, for så vidt. Bare en flat linje som nekter å bevege seg, uansett hva partiet gjør.

En liten kildekritisk fotnote, siden dette er en blogg og ikke en pressemelding: den mest omtalte augustmålingen — den for FriFagbevegelse og Dagsavisen — ble først meldt med endringstall som viste Høyre opp 1,0 prosentpoeng. NTB rettet det senere til ned 1,6, og VG oppdaterte tilsvarende. To fortegn, samme måling, ganske ulik overskrift. Meningsmålinger er ikke fysikk, og de er absolutt ikke rene tall når de har vært innom et redaksjonelt ledd. Ta alle desimalene under her med et par korn salt.

Tjueto år, én stol, og en helt ny sittestilling

I februar 2026 gikk Erna Solberg av etter 22 år som partileder. Ine Eriksen Søreide ble valgt enstemmig på et ekstraordinært landsmøte, med Henrik Asheim og Ola Svenneby som nestledere.

Det er verdt å stoppe litt ved hva det faktisk betyr. Solberg var partileder lenger enn mange Høyre-velgere har vært yrkesaktive. Hun var ikke bare leder — hun var merkevaren. «Vil du ha Erna eller Jonas?» var i praksis norsk politikks hovedspørsmål i over et tiår.

Da hun forsvant, forsvant også svaret på spørsmålet «hva er Høyre, egentlig?». Ikke fordi Søreide er dårlig — hun er en av de mest erfarne politikerne på Stortinget, tidligere forsvars- og utenriksminister — men fordi et parti som har definert seg gjennom én person i 22 år må finne på noe nytt å definere seg gjennom. Og det tar tid. Det tok ni år fra Solberg ble valgt til hun ble statsminister.

At overtakelsen skjedde med et varslingsspørsmål fra hennes tid som utenriksminister hengende over seg, gjorde ikke starten enklere. Det er ikke en sak jeg skal prosedere her — den er fortsatt under gransking, og jeg har ingen nye opplysninger å bidra med. Men den kostet oppmerksomhet i akkurat den perioden et nytt lederskap trenger den mest.

Problem 1: Ingen kjøper kopien når originalen står i hylla ved siden av

På landsmøtet i februar skjedde noe interessant. Salen vedtok, mot ledelsens foretrukne kompromiss, å fjerne formuesskatten helt. 158 mot 131 stemmer. Asheim stemte selv imot formuleringen og forsøkte etterpå å bagatellisere forskjellen som et spørsmål om «tempo».

Solberg pleide i slike situasjoner å parkere vedtaket offentlig, som hun gjorde i 2017 og 2020. Søreide gjorde ikke det. Hun aksepterte det.

Og så, noen måneder senere, åpnet Asheim likevel for et bredt skatteforlik der formuesskatten kan bli stående.

Du ser problemet. Finansavisen formulerte det syrlig og treffende i juli: Høyre risikerer å ende opp som garantisten for skatten de nettopp vedtok å fjerne.

Dette er den strukturelle fellen Høyre sitter i. Når partiet beveger seg mot høyre for å ta igjen Frp, får velgerne to varianter av samme politikk — én med forbehold, innfasing og «på sikt», og én uten. Frp lover å fjerne formuesskatten, halvere matmomsen og kutte drivstoffavgiftene, og bryr seg ikke nevneverdig om inndekningen. Høyre lover omtrent det samme, men med fotnoter.

Ingen har noen gang stemt entusiastisk på en fotnote.

Problem 2: Ansvarlighetsfellen

Det midlertidige kuttet i drivstoffavgiftene utløper 31. august. Altså om ni dager, i skrivende stund.

Høyre har sagt nei til å forlenge det. Begrunnelsen er ryddig og, om du spør en økonom, sannsynligvis riktig: tiden for krisepakker bør være over, jojo-politikk med avgifter er dårlig styring, og partiet vil heller bruke handlingsrommet på inntektsskatt i 2027-budsjettet. Asheim inviterte til og med Senterpartiet til å bytte side og bli med på skattelettelser i stedet.

Vedum svarte at det er «dieselkrise» og at Høyre ikke vet hvilken fot de skal stå på.

Verre: Høyres egne ordførere svarte omtrent det samme. Lillesand-ordfører Einar Holmer-Hoven kalte det «veldig ødeleggende», beskrev det som en «Oslo-beslutning», og sa noe jeg tror kommer til å bli sittende en stund: at politikken føles «veldig teoretisk og fjernt fra folks hverdag».

Det er en fascinerende knipe. Høyre gjør det som antagelig er faglig fornuftig — og blir straffet av både motstanderne, samarbeidspartnerne og sine egne. Frp får æren for å bry seg om folks bensinregning. Ap får æren for å styre trygt. Høyre får æren for å ha lest utredningen.

Jeg har litt sympati her, ærlig talt. Det er lett å være for ansvarlighet i abstrakt forstand og vanskelig å stemme på den i september.

Problem 3: Ingen har invitert deg på dansegulvet

Dette er kanskje den mest undervurderte delen av Høyres problem, og den handler ikke om politikk i det hele tatt. Den handler om oppmerksomhet.

Støre la før sommeren fram Aps plan for valgåret 2027, og pekte tydelig ut Frp som hovedmotstander. Frp peker på Ap. Mediene rigger duellene deretter. Resultatet er at norsk politikk framstår som en toveiskamp mellom Støre og Listhaug, mens Høyre står i kulissen og rekker opp hånda med et velbegrunnet innspill om inntektsskatt.

Søreide svarte, ganske forståelig, med å slå fast at Høyres hovedmotstander «uten tvil» er Jonas Gahr Støre. Hun nevnte ikke Vedum. Hun nevnte for så vidt heller ikke Listhaug.

Statsministermålingen forteller resten: 31,3 prosent vil ha Støre, 26,7 prosent vil ha Listhaug. Høyre-lederen gjør det svakere enn begge. Og der ligger den virkelig ubehagelige logikken for et parti som i to generasjoner har regnet statsministerposten som sin: hvis borgerlig side vinner i 2029 med disse styrkeforholdene, blir ikke Høyre-lederen statsminister. Frp er dobbelt så stort. Da er det Listhaug som flytter inn.

Høyre kan altså vinne valget og likevel tape det.

Hva forskerne faktisk sier

Under Arendalsuka la valgforskerne ved Institutt for samfunnsforskning fram den endelige analysen av 2025-valget, i boka Konflikt og mobilisering. De peker på fem forhold: en generell høyredreining blant velgerne, Frps mobilisering av tidligere hjemmesittere, at økonomi ble viktigere, at Ap styrket seg på håndteringen av utenriks- og sikkerhetspolitikk, og et medielandskap i rask endring.

Det mest ubarmhjertige funnet for Høyre kommer fra sakseierskapsanalysen: Frp har overtatt eierskapet til flere av sakene Høyre pleide å eie. Skatt og avgifter var velgernes viktigste sak i 2025 — Høyres hjemmebane siden årtusenskiftet — og Frp scorer nå bedre på den. Innvandring er blitt viktigere, og der har Frp et tydelig eierskap, særlig blant unge menn, en gruppe som mobiliserte kraftig i 2025. Pollofpolls hadde i juli en overskrift om Frp på 42 prosent blant unge menn. Førti. To.

Forskerne beskriver også at tyngdepunktet i den borgerlige blokken har forskjøvet seg mot høyre, samtidig som den rødgrønne blokken har beveget seg mot venstre. Rommet i midten — det Høyre har levd av å okkupere — er ikke borte, men det er blitt betydelig mindre lønnsomt å stå i.

Og så, i rettferdighetens navn: det er ikke bare svart

Jeg skal ikke sitte her i regnet og skrive nekrolog over et 142 år gammelt parti. Noen motforestillinger, gratis og uoppfordret:

Det er tre år til stortingsvalg. Tre år er en evighet. Solberg brukte ni år fra lederstol til statsministerstol, og det så ganske håpløst ut store deler av veien.

Målinger inneholder protest. Store utslag krymper som regel mot valgdagen. Frp har historisk ligget høyere på måling enn i urnen. Det er ingen naturlov at 30 prosent i august 2026 blir 30 prosent i september 2029.

Søreide leverte i Arendal. Hun ble av flere utropt som vinner av sin første partilederdebatt som partileder. Det er en lav terskel i den store sammenhengen, men det er ikke ingenting.

Høyre styrer fortsatt Norge lokalt. Partiet leder 107 kommuner. Kommunevalget i 2027 er neste virkelige prøve, og der har Høyre en organisasjon, en ordførerbenk og en kommunepolitisk tradisjon som Frp fortsatt ikke matcher.

Og skatteforliket lever. Skattekommisjonen, ledet av Eigil Knutsen, leverte i juni. Jens Stoltenberg vil ha et bredt forlik. Blir det noe av, vil Høyre ha sittet ved bordet der de faktiske rammene for norsk økonomi ble avgjort — mens Frp sto utenfor og ropte. Det gir ikke målingsuttelling neste uke. Det er heller ikke ingenting.

Om det er en dyd eller en dødsdom å være partiet som møter opp på møtene, er ærlig talt et åpent spørsmål, og det er ikke min jobb å svare på det for deg.

Fra mitt eget verksted

Jeg satt og leste sakseierskapsanalysen med en litt ubehagelig gjenkjennelse, for dette er et posisjoneringsproblem jeg kjenner altfor godt fra et helt annet felt.

Når jeg bygger på Elyra, er det ett spørsmål som alltid melder seg: hvorfor skal noen bruke dette i stedet for det store alternativet? Og det finnes to svar. Det ene er «vi gjør omtrent det samme, bare litt bedre og litt mer ansvarlig». Det svaret taper. Alltid. Folk velger originalen, eller de velger det som er gratis, eller de velger det alle andre bruker.

Det andre svaret er «vi gjør noe annet». Elyra CLI er ikke en litt penere versjon av en annen agent — den er terminalførst, uten telemetri, med dine egne nøkler til tretti leverandører, fordi jeg mener eierskap er poenget og ikke en funksjon. Conductor kaller aldri en modell selv. Det er ikke et kompromiss, det er en grense jeg har tegnet med vilje.

Man kan ikke differensiere seg med fotnoter. Man må differensiere seg med en linje i sanden.

Om Høyre finner sin linje, aner jeg ikke. Jeg driver med databaser i Rust, ikke med borgerlig blokkstrategi. Men jeg gjenkjenner formen på problemet, og jeg vet at det ikke løses med bedre kommunikasjon. Det løses med å faktisk være noe.