Når SEB låser døren mens KI banker på
Noen har ikke fått avinstallert forrige versjon. Noen har Discord kjørende i bakgrunnen. Noen har en Mac som har montert en .dmg-fil de ikke vet hvordan de skal mate ut. Og noen sitter bare og ser på en svart skjerm fordi maskinen «sovnet» midt i prøven.
Velkommen til 2026 – året da vi later som om KI ikke finnes i tre eksamenstimer av gangen. 🙃
En liten kjærlighetserklæring til frustrasjonen
La meg si det først: Jeg skjønner SEB. Universitetene har et reelt problem. Eksamen er en kontrollert situasjon der vi skal måle hva studenten faktisk kan, og da er det lite hjelpsomt om de halvveis i besvarelsen kan be ChatGPT om å skrive ferdig essayet. Safe Exam Browser låser ned maskinen, blokkerer hurtigtaster, hindrer fanebytting og gjør at man ikke kan snike inn andre programmer. På papiret er det fornuftig.
I praksis er det noe annet. Bare ta en titt på NTNU sin offisielle FAQ for digital skoleeksamen. Den er en bunnløs brønn av kjente problemer: SEB åpner ikke i riktig konfigurasjon, maskinen låser seg etter eksamen, musepekeren er ikke der musen viser, programmer som Steam, Teamviewer og Facebook må stenges ned, gamle versjoner må avinstalleres før nye kan installeres. Studenter får ikke ekstra tid hvis de møter med feil versjon. Ved UiB har de en hel egen seksjon for «Maskinen min er låst etter eksamen» – og den vanligste forklaringen er at SEB ikke ble avsluttet skikkelig.
Det er ikke bare litt knot. Det er en betydelig kognitiv skatt på toppen av selve eksamen. Og den skatten betales akkurat når studenten trenger hodet sitt mest.
Hva sier KI-utvalget egentlig?
Her blir det interessant. KI-utvalget, ledet av professor Anders Malthe-Sørenssen, kom med sine første anbefalinger om bruk av KI i høyere utdanning før jul. Og deres svar er ikke «mindre kontroll», men mer av det:
Mer bruk av kontrollerte eksamensformer – skoleeksamen, muntlig eksamen, praktiske prøver.
Hjemmeeksamen bør suppleres med en kontrollert del, gjerne muntlig.
Med andre ord: Selv ekspertene som tenker mest grundig om KI i utdanning, mener altså at vi skal ha mer kontroll, ikke mindre. SEB og fettere er ikke bare en panikk-reaksjon – det er nå en aktivt anbefalt strategi.
Så er det dermed avgjort? Skal vi bare bygge høyere murer rundt eksamenssalen og håpe at språkmodellene ikke klatrer over?
Det store paradokset
Her stopper jeg opp og blir litt grublende. For samtidig som vi bruker millioner på å sikre eksamen mot KI, gjør resten av samfunnet det stikk motsatte: Helsevesenet tester KI-skribenter for journaler. Advokatfirmaer bruker det til kontraktsanalyse. Lærerne bruker det til å lage undervisningsopplegg. Utviklere som meg selv jobber side om side med KI hver eneste dag – det er ikke en eksperimentell sak lenger, det er verktøykassen.
Vi forbereder altså studentene på et arbeidsliv vi systematisk holder dem unna i utdanningen.
Forskningen fra UiA er talende: Da de lot sensorer vurdere besvarelser, slapp 40 prosent av ChatGPT-svarene gjennom uten å bli avslørt – og de fikk C i snitt. Det er ikke fordi sensorene er dårlige. Det er fordi grensen mellom «menneskelig kunnskap» og «KI-assistert tekst» har blitt så porøs at den knapt finnes lenger.
Da blir spørsmålet ikke «hvordan stenger vi KI ute?», men «hva er det egentlig vi vil måle?».
En tredje vei
Det fine er at noen har begynt å tenke nytt. Ved UiT pågår det 12 piloter som tester ut nye vurderingsformer der KI er en tillatt – og dokumentert – del av prosessen. Tankegangen er enkel: Hvis verktøyet finnes, og verktøyet brukes i arbeidslivet, så bør utdanningen lære studentene å bruke det godt, kritisk og åpent.
Det betyr ikke å gi opp eksamen. Det betyr å spørre nye spørsmål:
I stedet for å spørre «definer X», kan vi spørre «her er fire KI-genererte svar – hvilket holder, og hvorfor?»
I stedet for å la studenten skrive et essay alene, kan vi be dem dokumentere prosessen: hva spurte de KI om, hva tok de imot, hva forkastet de, og hvorfor?
Muntlig eksamen blir gull verdt – ikke som overvåking, men som samtale om det studenten faktisk forstår.
Som NTNU-forskeren Rasmus Grønbæk Jensen påpekte allerede i 2023: «Studentene er her for å lære og utvikle seg; de er ikke her for å jukse. Vi må ikke mistenkeliggjøre studentene våre.» Det er en holdning verdt å ta vare på når vi tar systembeslutninger.
Så er SEB feil vei å gå?
Mitt ærlige svar: Både og.
På kort sikt er SEB et nødvendig onde. Vi trenger noen kontrollerte vurderingssituasjoner, og vi har ikke ennå et alternativ som er like skalerbart for store studentkull. At det er teknisk knot – ja, det er det. Men det er løsbart med bedre IT-støtte og enklere installasjonsprosesser.
På lang sikt er det å låse studenter inne i en KI-fri boble i tre timer en stadig merkeligere øvelse. Det er som å lære folk å kjøre bil ved å forby rattet. Det vi bør gjøre, er å bygge vurderingsformer som tåler at KI finnes – fordi den gjør det, hvert minutt resten av studentens liv.
Den virkelige feilen er ikke SEB. Den er hvis vi bruker SEB som en sovepute og slipper å tenke det store, vanskelige tankearbeidet: Hva vil vi at en utdannet person skal kunne i en verden med KI?
For den dagen studenten går ut av eksamenslokalet, slår av Safe Exam Browser, og åpner ChatGPT i samme bevegelse for å forberede et jobbintervju – da har vi ikke målt det vi tror vi har målt.
Til slutt
Eksamen handler ikke om å bevise at man kan klare seg uten verktøy. Den handler om å bevise at man har forstått, vurdert og kan tenke selv. Det kan vi måle uten å bygge digitale Berlin-murer hver vår og høst.
Så la oss bruke SEB der det trengs – men la oss også slippe KI inn i klasserommene, i diskusjonene, i veiledningen. La oss lære studentene å være kritiske medspillere til teknologien, ikke bare ofre for den.
For den fremtiden de skal ut i? Den har allerede fått tilgangskode.
Vil du lese mer? Sjekk gjerne KI-utvalgets anbefalinger, NTNUs FAQ for digital eksamen (som er ufrivillig morsom), og UiTs pilotprosjekter for nye vurderingsformer.
