Når kronprinsessen blir dronning - og vil dra oss med til Brussel

Det har vært åpenhjertighetens uke i norsk politikk. Først bekrefter Ine Marie Eriksen Søreide at hun vil bli Høyre-leder - noe som overrasker omtrent ingen - og så slipper hun bomben: Det er på tide med en ny EU-debatt i Norge.

Timing er, som kjent, alt i politikken. Og timingen her? La oss si den er... interessant.

Fra Titten Tei til dronning i vente

Ine Marie har vært den evige kronprinsessen i Høyre siden 2004. Hun har sittet i alle de rette komiteene, hatt alle de viktige vervene, og bygget seg en imponerende CV som forsvarsminister og utenriksminister. I NATO-kretser er hun ansett som uvanlig dyktig, og internasjonalt nyter hun respekt på en måte som får Sylvi Listhaug til å se ut som lokalpolitiker.

Men nå er tiden kommet. Erna går av, Henrik Asheim trekker sitt kandidatur før blekkspruten har rukket å tørke på kunngjøringen, og Nikolai Astrup... vel, han har ennå ikke helt skjønt at showet er over.

Søreide er favoritt. Udiskutabel favoritt. Så udiskutabel at det nesten er kjedelig.

EU-kortet på bordet - eller et nødvendig oppgjør?

Her kommer det interessante: I det hun bekrefter at hun vil bli leder, går hun også ut og sier at Norge må ta EU-debatten på nytt. Ikke som en kanskje-en-gang-i-fremtiden-greie, men som en "verden-er-annerledes-nå-og-vi-må-snakke-om-dette" type alvor.

Argumentene hennes er ikke uviktige:

• EU i 2025 er ikke EU i 1994 (da hadde de 12 medlemsland, nå har de 27)
• Sikkerhetssituasjonen har endret seg dramatisk
• Skillet mellom medlemmer og ikke-medlemmer blir større
• Det blir vanskeligere å ivareta norske interesser utenfor

Hun har et poeng. Det er faktisk lenge siden Norge har hatt en ordentlig, kunnskapsbasert debatt om EU. Vi har hatt mye "føling" og "magefølelse" og "norsk sjølråderett", men kanskje mindre faktabasert diskusjon om hva EU faktisk er i dag.

Er det smart? Ja og nei.

La oss være ærlige: EU-spørsmålet er fortsatt den ultimate politiske tredjekinaen i Norge. Du skal være modig - eller desperat - for å ta i den.

Argumentet FOR at det er smart:

• Søreide er uansett favoritt, så hun kan ta seg råd til å være tydelig
• Det skaper debatt og synlighet akkurat når hun trenger det
• Det differensierer henne tydelig fra Erna (som holdt EU-kortet tett til brystet)
• Det setter en retning for partiet: "Dette er ikke din mors Høyre"
• I en tid med Trump 2.0, Ukraina-krig og usikkerhet er sikkerhetspolitiske argumenter sterkere enn på lenge

Argumentet MOT at det er smart:

• Nordmenn er fortsatt skeptiske til EU-medlemskap
• Trygve Slagsvold Vedum har allerede lovet å "kjempe mot Høyre" i EU-saken
• Det gir opposisjonen ammunisjon: "Høyre vil selge Norge til Brussel!"
• Høyre sliter allerede - trenger de virkelig en splitteisk sak nå?
• Det kan skremme vekk velgere fra sentrum

Hva betyr dette for Høyre?

Dette er et veivalg. Søreide signaliserer at hun ikke vil være "Erna 2.0". Hun vil ikke være en forvalter - hun vil være en reformator.

Hun går inn med en klar melding: Verden har endret seg, og Norge må endre seg med den. Det er ikke dine besteforeldres Høyre som vil ha "ro og orden og litt lavere skatt". Dette er et Høyre som vil ta de store, ubehagelige debattene.

Det er modige greier. Eller dumt. Historien vil vise hvilket.

Realitetssjekk

La oss være realistiske: Norge kommer ikke til å melde seg inn i EU i morgen. Eller til neste år. Eller kanskje noensinne. Vi har olje, fisk, og en sunn mistillit til alt som lukter "Brussel bestemmer".

Men Søreide ber ikke om at vi melder oss inn. Hun ber om at vi diskuterer det. Og det er faktisk noe helt annet.

Hun ber om at vi ser på EU anno 2025 med 2025-øyne, ikke 1994-øyne. At vi vurderer de sikkerhetspolitiske realitetene. At vi forstår at verden ikke er det samme som da vi sist stemte.

Det er vanskelig å argumentere mot at vi i det minste bør snakke om det.

Konklusjonen: Modig, men risikabelt

Ine Marie Eriksen Søreide tar et bevisst valg om å være tydelig på EU akkurat når hun skal bli leder. Det er ikke tilfeldig. Det er strategi.

Er det smart? På lang sikt, kanskje. Hun posisjonerer Høyre som det ansvarlige, internasjonalt orienterte partiet i en tid hvor verden brenner. Hun tar debatten før den blir tvunget på henne.

På kort sikt? Det blir nok litt opp i salaten. Sp kommer til å elske dette. Ap blir satt i den kleinte situasjonen hvor de faktisk er enige med Høyre. Og Frp får servert på sølvfat: "Se! Vi sa jo at Høyre vil selge Norge!"

Men kanskje er det nettopp poenget. Kanskje er Norge klar for en leder som tør å ta de vanskelige samtalene - ikke fordi det er populært, men fordi det er nødvendig.

Tiden vil vise om Norge er klar for "Dronning Ine" og hennes EU-visjon. Men én ting er sikkert: Det blir ikke kjedelig.

Og hvem vet - kanskje er det akkurat det Høyre trenger.

P.S. Trygve Slagsvold Vedum har allerede lovet å "kjempe mot dette". Så vi får i det minste noe underholdning ut av det hele. Popcorn, noen?