Når Høyre ble mer liberal enn venstresiden: Historien om selvbestemt juridisk kjønn
Det er noe underlig befriende, nesten litt komisk, ved norsk politikk når det konservative partiet introduserer reformer som får kristenkonservative til å skrike i sofaen.
- juli 2016 trådte en lov i kraft som gjorde Norge til et av Europas mest liberale land på ett spesifikt område: selvbestemt juridisk kjønn. Og hvem stod bak? Jo, Høyre – partiet som historisk har vært kjent for sin forsiktighet og konservatisme i verdispørsmål.
Helseminister Bent Høie og det historiske vedtaket
Bent Høie, som var helseminister fra 2013 til 2021, fjernet kravet om sterilisering for å endre juridisk kjønn. La det synke inn: Før 2016 måtte transpersoner i Norge gjennom irreversibel sterilisering – fjerne testikler eller livmor – for å få endre kjønnet sitt i folkeregisteret.
For å få endret juridisk kjønn måtte man ha en bekreftelse fra Nasjonal behandlingstjeneste for transseksualisme, som forutsatte diagnose, hormonbehandling og kirurgisk sterilisering.
Den nye loven snudde opp-ned på hele systemet. Personer som opplever å tilhøre et annet kjønn enn de er registrert med i Folkeregisteret, fikk nå rett til å endre dette uten krav om diagnose eller medisinsk behandling. Personer over 16 år kan selv søke, mens barn mellom 6 og 16 år kan søke sammen med foreldrene.
Ironien ingen snakker om
Her kommer det som gjør dette til en fascinerende politisk historie: Kristelig Folkeparti og Senterpartiet stemte mot forslaget. Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Venstre og SV stemte for.
Så når vi i dag ser politikere fra venstresiden måtte forsvare ordningen mot kritikk fra kristenkonservative, bør vi huske: Dette var Høyres reform. Det var helseminister Bent Høie fra det konservative partiet som kjempet dette gjennom.
Høie hadde en personlig motivasjon – han hadde venner som var berørt, og det gjorde at han lettere kunne sette seg inn i belastningen det er å måtte leve med et annet juridisk kjønn enn det du gir uttrykk for.
Ville det vært mulig i dag?
Det mest interessante? Bent Høie sier selv at hvis loven hadde blitt fremmet i dag, ville den vært langt mer kontroversiell, og han mener en slik lovendring ville vært umulig å få vedtatt i dagens politiske klima.
Det politiske klimaet har snudd. Det som i 2016 gikk relativt glatt gjennom Stortinget, ville i 2025 utløst voldsomme debatter. Høie anerkjenner at tilbakeslaget transpersoner møter internasjonalt også har kommet til Norge.
Debatten som aldri slutter
Siden 2016 har debatten rast om hva denne loven egentlig betyr. Fra loven trådte i kraft i 2016 til mars 2018, skiftet 837 personer sitt juridiske kjønn. Og med det har følgespørsmålene dukket opp:
- Hva med garderober og toaletter på treningssentre?
- Hva med transpersoner i fengsel?
- Hva med kjønnskvotering i styrer og utvalg?
- Hva med idretten?
Kritikere fra kristenkonservative miljøer mener loven representerer et syn på kjønn ikke som noe rent biologisk, men som noe bestemt av ens egne følelser – at kjønn blir bestemt i hodet, ikke av kroppen.
Tilhengere påpeker at et slikt kastraksjonskrav er et brudd på menneskerettighetene, og at Norge i altfor lang tid praktiserte et system som tvang transpersoner til å gjennomgå behandling de nødvendigvis ikke ønsket.
Konklusjonen
Så hva er det med Høyre og denne kjønnssaken?
Det er en påminnelse om at politikk ikke alltid følger de enkle linjene vi liker å tegne opp. Det er en historie om at et konservativt parti tok et liberalt standpunkt, gjerne fordi enkeltpersoner – som Bent Høie – så menneskene bak statistikken.
Det er også en historie om hvordan det politiske klimaet kan snu på under ti år. Det som i 2016 var relativt uproblematisk, har blitt til 2025s hete potet.
Og kanskje er det aller mest interessante ved denne saken: At den fortsatt er så kontroversiell. At vi fortsatt, snart ti år senere, diskuterer om det var riktig. At partier som stemte for i 2016, nå må forsvare vedtaket mot nye angrep.
Velkomst til norsk politikk, der ingenting er enkelt, og der partinavn ofte sier mindre enn man skulle tro.
