Lederkabalen i Høyre: Norges høfligste kappestrid

Eller: Da Høyre gjorde ledervervene til et foreldremøte der ingen vil sitte i FAU

Det har gått 22 år siden sist Høyre skiftet leder. Erna Solberg har styrt skuta siden 2004, og nå skal partiet endelig finne en etterfølger. Landsmøtet er satt til februar 2026. Valgkomiteen har startet sin jakt på den nye lederen. Alt er klart. Scenen er satt.

Men hvor er dramaet? Hvor er ambisjonene? Hvor er politikerne som brenner for å lede Norges nest største borgerlige parti?

"Jeg kan vurderes... kanskje... hvis dere vil?"

Henrik Asheim, partiets nåværende nestleder, var først ut. Han meldte seg som kandidat allerede i august. Men selv han pakker det inn i bomull: "Jeg ønsker å være med videre i partiledelsen og kan også vurderes som partileder."

Kan vurderes? KAN VURDERES?! Dette er ikke en jobb som kontorassistent på deltid. Dette er ledervervet i et av landets største partier!

Nikolai Astrup kom på banen i slutten av oktober. Han er i det minste litt tydeligere: "Hvis partiet vil, er jeg klar til å lede Høyre." Det er et fremskritt. Men "hvis partiet vil"? Nei, du skal fortelle partiet at DE vil ha DEG! Du skal overbevise dem om at det er DU som skal lede dem til nye høyder!

Favorittens taktikk: Gjemme seg

Og så har vi storfavoritten. Ine Eriksen Søreide. Tidligere utenriks- og forsvarsminister. Den alle peker på. Den alle tror blir det. Kanskje den eneste som virkelig kan se ut som en statsminister i vente.

Hva sier hun etter to timer med valgkomiteen?

"Jeg har ikke tatt en endelig beslutning om jeg vil være en av kandidatene til den store og viktige jobben det er å lede Høyre."

Dette var for en uke siden. Hun har FORTSATT ikke bestemt seg.

Tenk deg at du er på jobbintervju. Intervjueren spør: "Vil du ha jobben?" Og du svarer: "Jeg har ikke tatt en endelig beslutning om jeg vil ha den store og viktige jobben det er å lede dette selskapet. Jeg er veldig glad i alle de fine folka her."

Du får ikke jobben.

"Dette minner om et foreldremøte"

En kommentator i DN traff spikeren på hodet: Ledervalget i Høyre minner om et foreldremøte som prøver å få noen til å sitte i FAU.

"Noen må ta ansvaret her... Ikke se på meg! Jeg har allerede SFO-vakt på onsdager... Hva med deg, Ine? Du er jo så flink... Nei, jeg vet ikke om jeg har tid... Kanskje Henrik kan? ...Hmm, jeg kan vurderes, men bare hvis ingen andre vil..."

Hele greia er SÅ Høyre. Så pent. Så høflig. Så "la oss ikke virke altfor ambisiøse." Man kan nesten høre den sublte frykten: Hva om folk synes jeg virker selvopptatt? Hva om jeg fremstår som maktsyk?

Hvor ble det av sulten?

Sammenlign dette med da Erna Solberg meldte seg i 2004. Hun sa: "Jeg er klar." Punktum. Ingen "kanskje." Ingen "hvis partiet vil." Hun gikk inn i den rollen og TÅK DEN.

Resultatet? 22 år som leder. Åtte år som statsminister. Den mest markante politiske skikkelsen i nyere tid, som valgkomitéleder selv innrømmer.

Hvor er den typen selvsikkerhet nå? Hvor er politikeren som står frem og sier: "JEG skal lede dette partiet til nye høyder. JEG har visjonen. JEG er den beste for jobben."?

Er det ingen som VIRKELIG vil ha jobben?

Det er et legitimt spørsmål. Kanskje er det lettere å være nestleder? Kanskje er det tryggere å være nummer to eller tre? Du får fortsatt være med å påvirke, men slipper det ultimate ansvaret hvis det går dårlig.

Eller kanskje har de sett hva som skjedde med Erna. Åtte fantastiske år som statsminister, så det historisk dårligste valget på 20 år, og ut. Er det virkelig en jobb noen har lyst til etter det?

Men DA må man jo i det minste LATE SOM man vil ha den! Da må man i det minste gå inn i prosessen med krutt i baken og si: "Partiet trenger ny retning. Jeg har den retningen. La meg vise dere veien."

Et parti som trenger Roger Federer, men får høflig tennis

Høyre trenger noen med vinnermentalitet. De trenger noen som ikke bare vil spille tenniskampen, men som KJENNER at de skal vinne den. Som går inn på banen og vet: "Dette er MITT år."

I stedet virker det som de har en gjeng høflige spillere som stiller opp på banen og sier: "Ja, altså, jeg kan godt slå noen baller hvis dere synes det er greit? Men dere må ikke føle dere presset til å la meg vinne eller noe sånt. Jeg er like glad for å stå på sidelinjen også, vet du."

Hva skjer nå?

Valgkomiteen jobber videre. De skal snakke med flere kandidater. Prosessen skal være "bred og grundig." De tar seg den tiden som trengs.

Kanskje tennes det en gnist. Kanskje sier Ine ja. Kanskje kommer Henrik eller Nikolai med en visjon som setter fyr på partiet. Kanskje kommer det noen helt andre som vi ikke har sett ennå.

Men foreløpig ser det mest ut som at Høyre prøver å finne en sjef ved å spørre: "Er det noen som egentlig har lyst til å være sjef? Eller skal vi bare finne noen som ikke sier nei?"

Konklusjonen

Kjære Høyre-topper: Dette er ikke tiden for høflig tilbakeholdenhet. Dette er ikke tiden for "jeg kan vurderes" og "hvis partiet vil."

Dette er tiden for å stå frem og si: "JEG VIL LEDE DETTE PARTIET. JEG TROR PÅ MIN VISJON. JEG ER DEN BESTE FOR JOBBEN."

Sulten. Drivet. Visjonen. Selvsikkerheten. Det er det partiet trenger nå. Ikke flere politikere som høflig "kan vurderes."

Erna kastet seg ut i det i 2004. Noen må tørre å gjøre det samme nå.

Eller så ender det med at valgkomiteen til slutt bare peker på noen og sier: "Det blir deg. Nei, ikke diskuter. Du gjør det nå."

Og det hadde vært akkurat så Høyre som det kunne blitt.

PS: Jeg har ingenting imot høflighet. Men man kan være både høflig OG ambisiøs. Det ene utelukker ikke det andre. Man kan si "jeg vil ha jobben" uten å være uhøflig. Det kalles lederegenskaper.

PPS: Ine, hvis du leser dette: Det er lov å si ja. Hele Norge venter.